Tilståelsen: For godt til å være sant

Hørt natt til mandag, Okpo, Sør-Korea:

En mumlende Maria rusker i Thomas som sover:
"Thomas, jeg får ikke sove lengre..."
Thomas våkner til, rensker stemmen og spør forsiktig om det er noe galt. "Går det bra, drømte du noe skummelt?"
"...Nei, jeg tenker sånn på hva jeg kan skrive på bloggen at jeg ikke får sove!"

...stillhet.
(Thomas banner svært sannsynlig innvendig for at han lot seg vekke av noe slikt tullball)

"Ja, så gå da, så slipper jeg at du plager meg i alle fall!"

Jeg lusker av gårde, og her er jeg!


Jøss, da er det tilbake til den gamle tilværelsen i vårt midlertidige hjem: Okpo, Korea! Enn det, nå er vi halvveis i vårt opphold i utlandet for denne gang. Det har gått kjapt!

For å ta en oppsummering: det er mye som kommer til å skje denne våren. Vi ønsker å utnytte omgivelsene til det fulle. Planene er fremdeles vage, men forhåpentligvis kommer vi til å reise en god del. Stikkord: Japan, Kina, Indonesia/Filippinene/Bali, Australia (igjen), Mexico/Hawaii. Innimellom dette, studier og jobb, kommer forhåpentligvis foreldrene våre på besøk. Det gleder vi oss begge til! Vi synes det er en bra mulighet for de til å se en bit av Asia, noe de kanskje ikke ville kommet på dersom vi ikke hadde bodd her.

Men, med alle gode ting må det dessverre også være en bakdel. Det er en liten, men viktig ting jeg må klare opp i før de kommer, noe som jeg har sett tendensen til i de siste månedene. Det er med tungt hjerte jeg tar opp dette temaet som kan skremme mange: matlaging. Både mine og Thomas sine siste statuser på facebook har ymtet frempå om at vi er svært gode kokker som mestrer all slags matlaging: vi baker deilige brød til den store gullmedalje og mesker oss i norsk, hjemmelagd husmannskost hver dag, som selvfølgelig smaker fantastisk. Vi mottar positive tilbakemeldinger som øker selvtilliten vår flere hakk, og vi tenker som så at ingen kan da vel sjekke kvaliteten på maten vi lager når vi bor så langt vekk fra folk?
Men folkens, for å bryte fasaden en gang for alle... Det er alt for godt til å være sant.

For å si det sånn, jeg har hverken nevnt noe som helst om "ups, jeg smeltet halve slikkepotten da jeg skulle smelte (svi) sjokolade her en dag, og jeg bruker den fremdeles...", "potetene kokte i stykker, potetstappe til middag!", "oida, ikke nok mel til pizza/tint kjøtt/ost i kjøleskapet/tid til overs, nei, da ble det middag ute i kveld gitt", "hmm, skal deigen virkelig tyte opp i maskinrommet på kjøkkenmaskinen?", og "går det an å bruke blenderen selv om lokket er forsvunnet, man kan vel holde fast litt aluminiumsfolie på toppen?" (Svaret er nei, lokket er helt klart den nødvendige tingen som klarer å holde blenderinnholdet bort fra kjøkkenvifta, håret, potteplanten i vinduet og klesvasken din.)

Så foreldre og svigerforeldre: dere er hjertelig velkomne hos oss, men på eget ansvar! ;)

Puh... nå fikk jeg senket skuldrene siden prestasjonsangsten forsvant, da tror jeg at jeg hopper til køys for å sove videre! :)