I mitt stille sinn...

...tenker jeg minst mulig fremover. Jeg liker å leve i nuet, er ganske impulsiv og tar ting som det kommer. Sånn sett er jeg og Thomas ganske like, jeg kan vel si at vi overrasket flere da vi plutselig bestemte oss for å flytte til Korea. Ting skjedde fort, og nå ser vi snart slutten på vårt opphold i Asia. Litt trist er det å tenke på at det kun er et par måneder igjen. Jeg skulle lære meg koreansk tilnærmet flytende, besøke alle landene i flere hundre mils omkrets, bli sprek (hah!) og samtidig få toppkarakterer i studiene jeg tok. Språket sjangler og rekker tunge til meg, flere land gjenstår uoppdagede mens studiene forsåvidt går greit. (Bank i bordet) Joggeskoene ser forsåvidt ganske velbrukte ut, men det er kun støv og gris fra da vi kjørte med ATV i fjor en gang.

Etter en kjapp opptelling så ser jeg at jeg har gått på skole i en halv mannsalder. Jeg vet ingenting om jeg kommer til å trives som lærer, det får rett og slett tiden vise. Såfremt jeg ikke blir en gretten frøken med leppestift på tennene, får vi håpe på at min (og fremtidige elevers) fremtid er sikret.

Det er ikke lenge siden jeg stolt trippet rundt, hånd i hånd med en vilkårlig ukeskjæreste på småskoletrinnet. Aldri hadde jeg hørt om lange forelesninger, enda lengre pensumlister og stadig voksende studielån.

Jeg tror jeg venter litt til jeg, med å tenke lengre frem enn det jeg må. Det må vel være lov til å leve i nuet så lenge man kan? I mellomtiden tripper jeg rundt hånd i hånd med Thomas mens jeg lukker øynene et lite sekund. Jeg lener meg tilbake, snuser inn den uvante matlukten fra gatene og nyter de siste månedene i et totalt fremmed land.